Tjuefem års eksistens er en noe kort periode a bygge historie på, og kanskje et noe svakt grunnlag å sette igang storfeiring for.For mitt vedkommende utgjør denne perioden mindre enn 1/3 del av mitt livsløp, og mindre enn 50% av min funksjonstid som lege. Men jeg er den eldste i forsamlingen, og for yngre kan disse 25 årene ha vært grunnleggende for deres fremtidige virksomhet og karriere.Når en på tross av dette korte intervall likevel feirer foreningen, er det mange grunner til det.Hovedårsaken er etter min mening at det for første gang i Norge ble etablert et mønster for hvorledes det lot seg gjøre å skaffe seg oversikt over et medisinsk problem på landsbasis som muliggjorde at ingen med kronisk nyresvikt ikke skulle blitt tatt hånd om.Hverken helsemyndigheter eller ansvarlige politiske organer var opptatt av behovsanalyser.Personlig mener jeg at de ansvarlige myndigheter var unnvikende til at behovsanalyser ble etablert. Derved ble sviktende tilbud dekket over.Initiativet medførte at det ble sveiset sammen en gruppe av entusiastiske og initiativrike leger med interesse for nyresykdommer. Disse påtok seg å registrere antall pasienter med kroniske nyresykdommer innenfor sin region.I løpet av kort tid hadde vi således en landsoversikt over frekvens av kroniske nyresykdommer, og spesielt en oversikt over de som hadde behov for rask behandling.Den neste oppgaven var å skaffe midler til behandling av disse pasientene.Som nevnt var det unnvikende toner i de administrative miljøer sentralt.Derfor var det nødvendig å bruke makt for a skaffe midler. Fra 1986 fikk helsemyndighetene årlig rapport om behandlingsbehovet. En skal ikke legge skjul på at det ble antydet at hvis manglende bevilgninger forelå, ville en måtte bekjentgjøre med navn hvem en ikke kunne ta under behandling.Stort sett må vi vel være enige om at store problemer når det angikk å dekke behovet for dialyse og transplantasjon har en ikke stått ovenfor.Det var en begrenset gruppe av entusiastiske nyreleger som startet opp, og skapte et miljø som appellerte til særdeles aktive og initiativrike personer som fant tilfredsstillelse ved å arbeide innenfor dette miljøet.Jeg mener derfor at vi ved vår samarbeidsform med regelmessige samarbeidsmøter med fri diskusjon har etablert et kollegium som er unikt i Norge. Personlig føler jeg det som et stort privilegium at jeg fortsatt hører sammen med dere, og har fått anledningen til å følge med mange av dere som nære venner og gode samarbeidspartnere.For dere som har kommet til i de senere årene må det være særdeles verdifullt å kunne feire dette 25-årsjubileet sammen med en del av de som var sentrale i etableringen av dette samarbeidssystemet.Hvis vi beveger oss nord fra må jeg spesielt fremheve Knut Joachim som fra starten var primus motor i Nord-Norge.Det forbauset oss i noen grad at det relativt sett var mange med kroniske nyresykdommer i Trøndelag regionen.Regionsoversiktene viste nok ikke de sanne tallene, men var heller uttrykk for entusiasmen og innsatsen til den som satt med hovedansvaret for registreringen av tilfeller med kronisk nyresykdom.Aktiviteten ved regionsykehuset i Trondheim må fremheves spesielt også på grunn av samarbeidet med NTH.Den samme inspirerende entusiasmen og innsatsen har Knut Joachim alltid formidlet på alle felter han har vist interesse for.Jeg har lyst til å gjenta det jeg sa i en litt omskrevet form fra en stor forfatter til Knut Joachim da han trakk seg tilbake fra aktiv posisjon ved Rikshospitalet:
Og det er det glupe
og det er det store
at merket det stend
um bæraren går fra borde.
Aktiviteten ved Ålesund sykehus vil jeg også påpeke spesielt. Den første initiativtaker var overlege Thorsen som fulgte med aktiviteten i mange år, senere overtatt av overlege Skarbøvik. Jarle Ofstad som ledende person for Bergensregionen (dessverre fraværende)var også i denne sammenheng en inspirerende samarbeidspartner. Regionen var stor m/høyst forskjellig hjelp fra andre sykehus i regionen. Fremdeles er forbausende nok Hardinger lite plaget med nyresykdommer.Overlege Aksnes ved Rogaland sykehus nedla et betydelig arbeid i denne sammenheng, og var til å begynne med en sentral person i sitt område.Innenfor klinisk nefrologi hadde Ullevål sykehus markert seg spesielt i mange ar ved det grunnleggende arbeid som professor Blegen hadde nedlagt ,og ført videre av hans etterfølger Erik Enger. Innsatsen ved Ullevål sykehus har vart avgjørende for de resultatene vi kan presentere i dag.Rikshospitalet sto selvfølgelig også sentralt i bildet i og med at transplantasjonsvirksomhet ble lokalisert her.Min oppgave ved hospitalet var å bygge opp en klinisk nefrologisk enhet.Uten hjelp fra 0yri,Westlie og Fauchald med flere hadde det ikke vært mulig å tilfredsstille de krav som ble stillet til sykehuset når det angikk bl.a. dialyse.Det var et område som jeg personlig ikke fattet interesse for, hvilket jeg fikk høre ganske direkte fra f.eks. Lars Westlie.Fortsatt er vi den eneste gruppen i Norge som ved samarbeid har vist å kunne 1øse et medisinsk problem på landsbasis på en usedvanlig effektiv måte.Det skyldes i utgangspunktet den entusiasme og det initiativ de personlighetene vi kort har omtalt viste ved etableringen av et miljø som appellerte til særdeles entusiastiske personer som fant tilfredsstillelse ved å arbeide innenfor dette miljøet.Når jeg ser utover denne forsamlingen mener jeg å kunne observere hos de yngre de samme egenskaper som karakteriserte de personene som startet opp Norsk nyremedisinsk forening.Det gir derfor store forhåpninger når det angår foreningens fremtid og de medisinske oppgavene vi i fremtiden må ta hand om.Ville det ikke også være en ære og stimulus for foreningen å knytte disse entusiastiske personene varig til seg som honorære medlemmer?